Oda Krohg, bohemens prinsesse
Hun har vært død i snart hundre år, men enda vekker navnet hennes store følelser. For noen er hun en heltinne i kampen for like rettigheter for kvinner og menn, for andre er hun en rampete overklassedame som bare tenkte på sitt eget beste.
Ottilia Pauline Christine Lasson, datter av regjeringsadvokat Christian Lasson og Alexandra von Munthe af Morgenstierne var født i 1860.
Hun var en av de eldste i en søskenflokk på ti.
Oda ble gift med Jørgen Engelhart, som hadde gjort det skarpt i handel med is og trelast. Etter at Jørgen gikk konkurs, gikk Oda fra ham og flyttet for seg selv med de to barna, Sascha og Fredrik. Det hun gjorde ble sett på som helt uhørt, men Oda følte seg lurt, fordi mannen overhodet ikke hadde orientert henne om hvordan det sto til.
Seinere ble hun Christian Krohgs elev, hun ble sentral i bohembevegelsen og levde et uvanlig kvinneliv. Oda tok seg friheter. Men hvordan kunne hun være så modig? Kanskje det var fordi hun regnet seg som adelig, at hun var en Soltikoff. Mormor tilhørte den adelige familien, og reiste jevnlig fra Kristiania til Russland for å være ved hoffet i den store byen St. Petersburg. Denne stoltheten over å være annerledes og tilhøre adelen i Russland, var kanskje avgjørende når hun tok helt uvanlige beslutninger med hevet hode. En kvinne fra borgerskapet hadde ikke hatt den samme stoltheten, den samme følelsen av selvfølgelige rettigheter.
Det er svært forskjellige meninger om Odas malerier.
Aasta Hansteen, vår første kvinnelige maler, utdannet i Düsseldorf, ble malt av Oda. Hun sa: «Fru Oda Krohg har fullendt mitt portrett. Det er utmerket. Hun er en mester.»
I boka Kristianiabohemen (1994) skriver Halvor Fosli: ”Oda mangla kjensla av og viljen til å vere profesjonell målar, og hamna derfor i hovudsak i den kategorien som på engelsk heiter ”a Lady that paints” – det vil seie ei halvdilletantisk målarinne …”
Noen malerier blir vist i forestillingen, slik at publikum selv kan gjøre seg opp en mening.
Etter at Oda var død, ble det skriftlige materialet som fantes etter henne brent. Sitatene etter henne som blir brukt i forestillingen, stammer fra andre personers arkiver og trykte kilder.
