Tekster fra skrivekurset

Mamma fortalte at jeg var rundt to år en gang pappa kom hjem, og da gjemte jeg meg, for jeg kjente jo ikke denne mannen!! Men så hadde han med ei fin gå-dukke, og da ble vi visst fort fortrolige! Den var så nydelig; mørkt, litt krøllete hår, med blå øyne som lukket seg når den ble lagt ned, og rosenrøde kinn. En rød liten munn med tenner som syntes. Dokka hadde et veldig blidt utseende. En florlett kjole med små røde blomster, og så sa den «mamma» når vi gikk med den. Den ble dessverre offer for saksa en gang vi lekte frisør, fikk mye kortere sveis og mamma ble veldig lei seg. Dokka ble høyt verdsatt i alle år, men merkelig nok kan jeg ikke huske at jeg ga den noe navn. Ved en senere anledning hadde pappa med en annen gå-dukke som kom med ferdig navn, nemlig Diana. Den ble likevel ikke så populær som den første.
Pappa hadde også med bananer i store klaser, kan jeg huske. De lå i en eske inne på det lille soverommet vårt. Kvikklunsj var det også, men den var nærmest hvit etter den varme overfarten, og tyggegummi som vi tygde på og så hvem som kunne blåse de største boblene.

Ja, det lå forventning i lufta når hvalfangerne skulle komme hjem. Familie og venner ymtet stadig om at nå var det vel ikke lenge igjen. Mamma fikk hentydninger som gikk i «elskovens» retning, og det likte jeg slett ikke!! Det var også flere fra samme bygda som var ventet hjem, så når og hvor hvalfangerne var ventet, var ofte et tema. Om somrene når pappa var hjemme, hendte det vi tok turen til Tønsberg. Det kunne rett og slett bli kjedelig for mamma og meg, for da hadde vi inntrykk av at pappa møtte en hvalfanger på hvert gatehjørne. Og de samtalene kunne vare en stund!

Pappa fortalte at det kunne bli lange dager på øya, men det var mye tungt arbeid, så de trengte hvilen. Det var også aktiviteter å velge i. Det ble arrangert skirenn, det var kino, og de spilte bridge. Bridgeturneringer ble også arrangert i tida de var hjemme, så de holdt kontakten.

Pappa mønstret på engelske båter. Balaena var navnet på kokeriet, og Leith Harbour var landstasjonen, begge disse var engelsk eid mener jeg.
I alle år var han medlem av hvalfangerforeningen. Han var født med dårlig hørsel, og bedre ble det ikke med åra. Av den grunn var han sjelden på møtene, men fikk jevnlig nyhetsbrev. Foreningen hadde utlodning hvert år, og to år på rad vant faren min malerier av flotte hvalfangerskuter. Da sa formann James Meiklejohn, med glimt i øyet, at neste år fikk ikke Halvor lov å kjøpe lodd. Det ene maleriet henger på veggen i stua mi som et kjært minne om ei tid som betydde så mye i barndommen min.

MOR

Mor var stor og myk. Jeg kunne kose med armene hennes. Overarmene var myke og fregnete som brøddeigen hun pleide å kna i. Da ble det ferskt brød med sirup. Mor var så rolig- med en stor latter. Hun slo seg på låret og lo når jeg sa noe morsomt. Mor hadde langt hvitt hår som hun satte opp i en topp. Jeg fikk lov å ta ut hårspennene og gre håret hennes. Hun satt helt stille på en stol midt i kjøkkenet, og jeg gredde og gredde håret mens hun satt med lukkede øyne og nøyt det stille.

I hjørneskapet på kjøkkenet hadde hun spenner, leppestift, penner, papir, kam og børste, speil og kopper og kar. Det var et roteskap jeg fikk lov å rote i, og jeg fikk lov å sminke leppene hennes med rød leppestift. Hun bare satt der og lot meg holde på. Lenge.

En sommer vi kom på besøk var mor syk. Pappa og onklene mine bar henne ned fra loftet og ned i stua. Jeg husker at hun var redd for å falle og skrek høyt. Da ble jeg også redd og gråt.

Der lå hun på sofaen og var så matt i øynene, og varm. Mamma tok meg inn på kjøkkenet og spurte om jeg ville vaske mor. Det ville jeg. Det var mørkt i stua med et lys ved sofaen. Mamma ordnet et vaskevannsfat med lunket vann, klut og såpe. Hun kledde av mor nattkjolen, og jeg vasket henne- i ansiktet, rundt halsen, brystene og under brystene. De var så store, og jeg måtte holde dem oppe mens jeg vasket under dem. Hun var varm og svett. Jeg husker at mamma sto et stykke ifra, ung, pen og mørk, og fortalte meg hvordan jeg skulle vaske henne: «Ta kluten i vaskevannsfatet, vri opp og ta litt såpe på. Skyld såpa bort etterpå. Tørke lett med håndkle uten å gni.» Jeg likte å vaske mor. Jeg hadde jo alltid vært så nær hennes, sittet på fanget, fanget som var så lite fordi hun hadde stor mage. Jeg sa til mamma at jeg ville bli som mor når jeg ble stor. Hun var så rolig og hadde tid.

Mamma fortalte meg da jeg var blitt voksen at hun ikke klarte å vaske mor mens hun var syk. Det luktet så vondt, sa hun. Og jeg som syntes hun luktet så godt. Jeg var 9-10 år den gang.

TIGERSPRANG OG PARADIS

Endelig gikk vinduet hos Øystein, kameraten min i nabohuset på Brentemoen, opp. Det var på tide, for nå hadde jeg sikkert ropt på ham fem – seks ganger.

Det å banke på ytterdøra eller ringe på dørklokka hos kameratene våre var helt utenkelig for oss smågutter når vi skulle ha tak i hverandre. Nei, å bruke dørklokke, eller banke på var det bare de voksne som gjorde. Det var jo helt utenkelig at et barn skulle bry en voksen mamma eller pappa med å komme helt ut i ytterdøra når det bare var snakk om at det var en av ungene man skulle ha tak i. Derfor hadde vi unger vår egen måte å gjøre det på: Vi stilte oss opp ute i gården eller i gata under et vindu som vi visste at kameraten vår oppholdt seg i nærheten av. Så var det bare å rope: «Øystein. Ska` mi lege?» Om igjen og om igjen til vi fikk svar. Hele nabolaget var jo nå klar over at jeg ville leke med vennen min, Øystein, men ingen reagerte, og lot seg heller ikke forstyrre.

«Himla lang ti’ de’ to før du svarte. E’ har jo ropt i de’ uendelie.»

«E’ måtte bare bli ferdi’ me’ Donalle’ først. Men bare vent, e’ kåmmår ner nå.»

Etter litt akkedering frem og tilbake ble vi enige om å løpe bort i skolegården for å se om der var noen flere vi kunne leke med. Der var noen av de større guttene i nabolaget i gang med å hoppe høyde. Det vil si; ikke med saksestil på samme måte som i gymtimene. Nei her tok de løpefart rett mot hoppestativet, stupte over lista, landet på nakken i hoppegropa og rullet rundt på ryggen. Øystein og jeg ble stående å beundre de stilige sprangene og forsto at det var dette de kalte «Tigersprang».

«Ska’ du prøve, Ole? Du som æ’ så spretten?» var det en av guttene som sa. Det tilbudet var for godt til å avslå. Tenk å få bli med de store guttene i deres lek. Med full konsentrasjon og stor fart mot hoppestativet følte jeg at jeg riktig fløy over lista, og til og med landinga gikk bra. Bare litt sand og sagmugg i nakken, men det gjorde jo ingen ting når jeg til gjengjeld fikk applaus fra de store guttene. Men gleden ble forstyrret av en kjent stemme som ropte på meg. Det var mamma som sto på gata utenfor skolegården og ville snakke med meg. Å, så dumt. Nå måtte jeg vel løpe æren igjen. Men ikke denne gangen. Mamma var bare på vei hjem og hadde tilfeldigvis sett mitt flotte tigersprang. Selv om hun kanskje var litt imponert over gutten sin, så var det tydelig at redselen for at jeg skulle skade meg var sterkere. Jeg fikk rett og slett ikke lov til å stupe Tigersprang, for da kunne jeg brekke kragebeinet.

Litt slukøret gikk jeg tilbake til Øystein og de andre. Det var da Øystein fant ut at vi heller kunne hoppe paradis. Det var i alle fall ikke farlig, og mens de store guttene fortsatte med Tigersprang brakk jeg en kvist av et av piletrærne som sto rundt skolegården, og så brukte vi den til å tegne opp et paradis i grusen i skolegården. Men, uff da, der ble en av strekene veldig skakk. Den måtte strykes ut igjen. I stedet for bare å stryke den ut med handa eller skosålen, fikk jeg en idé om at jeg skulle ta løpefart og skli over streken. Det ville sikkert gå mye fortere. Men det var bare det at skoa hektet i ett eller annet og jeg stupte på hodet framover. Som tøff gutt skulle jeg ikke vise at jeg slo meg ganske kraftig i fallet, så vi lakket paradis helt til vi ble ropt hjem for kvelden. Men da mamma skulle ta av meg genseren den kvelden gjorde det så vondt i skuldra at jeg hylte opp, og mamma forsto at her måtte det være noe skikkelig galt.

På kontoret til Dr. Danielsen ble skaden raskt diagnostisert. Ingen tvil: Kragebeinet var brukket. Mamma så alvorlig på meg: «Fortsatte dere å hoppe alligavel!?» Men da hun hørte hva som egentlig hadde skjedd sprakk alvoret opp i en hjertelig latter. «E’ skulle vel bare ha latt de’ fortsette med Tigersprang. Så hadde mi’ kanskje sloppe deherre.»

I dagene som fulgte var smertene i skuldra en sann plage, men samtidig var det ikke så dumt å bli klassens midtpunkt siden det ble oppfattet som ganske tøft å måtte gå med armen i fatle.

ONKEL TOMS TRANTØNNE

Inne i onkel Toms sjøbu sto det ei stor tønne halvfull med illeluktende levertran. Innholdet produserte onkel Tom selv. Det hang alltid en lerretspose i solveggen på sjøbua med ei lita bøtte under. I posen samlet Tom all fiskelever som ble til overs når dagens fangst var sløya og levert på Fiskebrygga i Lillesand. Når sola stekte smeltet levra og de illeluktende, uappetittlige, men likevel verdifulle trandråpene dryppet ned i bøtta. Og det som lå i bøtta havnet etter hvert i den store tønna inn i bua. Utover høsten og vinteren ble dette brukt som impregnering til all slags tauverk og garn av hamp og bomull. Nylontau og syntetiske produkter fantes ikke, så her var det snakk om å være sjølvhjulpen og utnytte ressursene best mulig. Gratis impregnering var gull verd for en fattig fisker. Sammen med trantønna oppbevarte onkel Tom uendelig mange spennende ting i skibbua si, og den var et eldorado for oss barn. Ikke minst var den et ypperlig sted å gjemme seg når hele flokken av fettere og kusiner lekte gjemsel på det lille småbruket til mormor. Under en av disse gjemsellekene hadde jeg funnet det perfekte gjemmestedet. Jeg hadde klart å klatre opp på trevet i onkel Toms skibbu, der jeg balanserte på løse planker. Det var da jeg skulle krype litt lengre frem for å få bedre oversikt at det fatale skjedde. To løse planker gav etter. Jeg mistet fotfestet og falt. Landingen ble katastrofal. Jeg landet midt i trantønna til onkel.

Alle som var med på leken hørte rabalderet og plasket, og kom løpende, men da de møtte meg i døra forsto de hva som hadde skjedd. De holdt god avstand. For en stank! Ute på brygga ble jeg midtpunktet i en stor sirkel av fettere, kusiner, tanter og onkler. Alle lo og ropte i munnen på hverandre. Men min mor var nok mest bekymret for hvordan hun i alle dager skulle få vasket rene klærne mine, mens jeg nok har en mistanke om at onkel Tom var overgitt over all den møysommelig oppsparte tranen som gikk til spille. Jeg kan ikke huske at hendelsen førte til noen straffereaksjoner, men det jeg kan huske er at jeg valgte å hoppe i sjøen for å skylle av meg det verste av elendigheta.

I ettertid har jeg gjort meg noen tanker om mitt forhold til tran. Det kan hende at denne opplevelsen er årsaken til at jeg hater tran, og har store problemer med å svelge selv den minste skje med Møllers tran. Jeg spiser ikke fiskelever og er svært vàr for fet fisk som har ligget aldri så lite for lenge før den blir tilberedt. Det sies jo at kroppen husker bedre enn hjernen.