Randis fortelling
Randi Auen fra Vestfold hadde en far som var hvalfanger.
Her er hennes fortelling som hun skrev på et kurs på Kreta:
Det var spennende å ha en pappa som var hvalfanger, men det gjorde også at jeg forbinder de første åra med bare mamma og meg. Pappa var kun hjemme 3 måneder om sommeren, ellers var han på øya, dvs Syd-Georgia, i 9 måneder. To ganger overvintret han, så det sier seg selv at vi ikke hadde så mye tid sammen. Men brev ble jevnlig sendt til og fra. Det var små tynne luftpostkonvolutter som inneholdt tettskrevne sider om livet på øya og om hvor mye han savnet oss. Avslutningen var alltid «din Halle» og masse kryss som skulle illustrere kyss. Det var høydepunkter når disse brevene kom.
Hvalfangerne mønstret på og reiste som oftest med båt fra Sandefjord eller Tønsberg. En og annen gang dro de også med fly. De hadde en diger skips-sekk med seg med klær, bøker og andre ting. På veien var de innom flere steder for forsyninger, blant annet Newcastle, Las Palmas og Aruba.
Kan hende vi fikk flere pakker, men jeg husker bare én. Det var tre fine kjoler til mamma og et rødt kordfløyels-skjørt til meg. Det var kjøpt i Newcastle, tror jeg. Mammas ene kjole hadde rød taft i skjørtet og rød fløyel med gulltråder i overdelen. En var lys blå med noen hvite tråder: brokadestoff. Den tredje var mørk blå med skimrende sølvvevde tråder i. Da dro vi til fotograf Strand på Kongsberg og fikk tatt bilde, som vi sendte til pappa. Disse kjolene ble nok ikke brukt så mye av mamma, men desto mer av meg opp igjennom åra. Hvis Ragnhild, venninna mi, og kusina mi Eli var med, lekte vi fine damer i disse kjolene.