Skip to main content

Randis fortelling

Randi Auen fra Vestfold hadde en far som var hvalfanger.

Her er hennes fortelling som hun skrev på et kurs på Kreta:
Det var spennende å ha en pappa som var hvalfanger, men det gjorde også at jeg forbinder de første åra med bare mamma og meg. Pappa var kun hjemme 3 måneder om sommeren, ellers var han på øya, dvs Syd-Georgia, i 9 måneder. To ganger overvintret han, så det sier seg selv at vi ikke hadde så mye tid sammen. Men brev ble jevnlig sendt til og fra. Det var små tynne luftpostkonvolutter som inneholdt tettskrevne sider om livet på øya og om hvor mye han savnet oss. Avslutningen var alltid «din Halle» og masse kryss som skulle illustrere kyss. Det var høydepunkter når disse brevene kom.

Hvalfangerne mønstret på og reiste som oftest med båt fra Sandefjord eller Tønsberg. En og annen gang dro de også med fly. De hadde en diger skips-sekk med seg med klær, bøker og andre ting. På veien var de innom flere steder for forsyninger, blant annet Newcastle, Las Palmas og Aruba.

Kan hende vi fikk flere pakker, men jeg husker bare én. Det var tre fine kjoler til mamma og et rødt kordfløyels-skjørt til meg. Det var kjøpt i Newcastle, tror jeg. Mammas ene kjole hadde rød taft i skjørtet og rød fløyel med gulltråder i overdelen. En var lys blå med noen hvite tråder: brokadestoff. Den tredje var mørk blå med skimrende sølvvevde tråder i. Da dro vi til fotograf Strand på Kongsberg og fikk tatt bilde, som vi sendte til pappa. Disse kjolene ble nok ikke brukt så mye av mamma, men desto mer av meg opp igjennom åra. Hvis Ragnhild, venninna mi, og kusina mi Eli var med, lekte vi fine damer i disse kjolene.

Randi Auen - Deltaker på skrivekurs

Randi Auen forteller om pappa som var hvalfanger: Om somrene når pappa var hjemme, hendte det vi tok turen til Tønsberg.  Det kunne rett og slett bli kjedelig for mamma og meg, for da hadde vi inntrykk av at pappa møtte en hvalfanger på hvert gatehjørne. Og de samtalene kunne vare en stund! Foto: Kristi Kinsarvik

Mamma fortalte at jeg var rundt to år en gang pappa kom hjem, og da gjemte jeg meg, for jeg kjente jo ikke denne mannen!! Men så hadde han med ei fin gå-dukke, og da ble vi visst fort fortrolige! Den var så nydelig; mørkt, litt krøllete hår, med blå øyne som lukket seg når den ble lagt ned, og rosenrøde kinn. En rød liten munn med tenner som syntes. Dokka hadde et veldig blidt utseende. En florlett kjole med små røde blomster, og så sa den «mamma» når vi gikk med den. Den ble dessverre offer for saksa en gang vi lekte frisør, fikk mye kortere sveis og mamma ble veldig lei seg. Dokka ble høyt verdsatt i alle år, men merkelig nok kan jeg ikke huske at jeg ga den noe navn. Ved en senere anledning hadde pappa med en annen gå-dukke som kom med ferdig navn, nemlig Diana. Den ble likevel ikke så populær som den første.
Pappa hadde også med bananer i store klaser, kan jeg huske. De lå i en eske inne på det lille soverommet vårt. Kvikklunsj var det også, men den var nærmest hvit etter den varme overfarten, og tyggegummi som vi tygde på og så hvem som kunne blåse de største boblene.

Ja, det lå forventning i lufta når hvalfangerne skulle komme hjem. Familie og venner ymtet stadig om at nå var det vel ikke lenge igjen. Mamma fikk hentydninger som gikk i «elskovens» retning, og det likte jeg slett ikke!! Det var også flere fra samme bygda som var ventet hjem, så når og hvor hvalfangerne var ventet, var ofte et tema. Om somrene når pappa var hjemme, hendte det vi tok turen til Tønsberg. Det kunne rett og slett bli kjedelig for mamma og meg, for da hadde vi inntrykk av at pappa møtte en hvalfanger på hvert gatehjørne. Og de samtalene kunne vare en stund!

Pappa fortalte at det kunne bli lange dager på øya, men det var mye tungt arbeid, så de trengte hvilen. Det var også aktiviteter å velge i. Det ble arrangert skirenn, det var kino, og de spilte bridge. Bridgeturneringer ble også arrangert i tida de var hjemme, så de holdt kontakten.

Pappa mønstret på engelske båter. Balaena var navnet på kokeriet, og Leith Harbour var landstasjonen, begge disse var engelsk eid mener jeg.
I alle år var han medlem av hvalfangerforeningen. Han var født med dårlig hørsel, og bedre ble det ikke med åra. Av den grunn var han sjelden på møtene, men fikk jevnlig nyhetsbrev. Foreningen hadde utlodning hvert år, og to år på rad vant faren min malerier av flotte hvalfangerskuter. Da sa formann James Meiklejohn, med glimt i øyet, at neste år fikk ikke Halvor lov å kjøpe lodd. Det ene maleriet henger på veggen i stua mi som et kjært minne om ei tid som betydde så mye i barndommen min.