I anmeldelsen av CD-en Inger Hagerup for voksne, som kom i 2025, skrev Tor Hammerø: «Kinsarvik har vært der hele tida, dog uten å tilrane seg de aller største overskriftene. Vi som har levd ei stund husker henne helt tilbake til visegruppa Convivium, et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet. Hun har også laga forestillinger om Bokken Lasson, Oda Krohg og Sigrid Undset.»
Convivium, f.v.: Kristi Kinsarvik, Kjell Grønvold, Øyvind Torp, Roger Stokke. Foto: Ole Torp, Bergens Arbeiderblad
«Velkommen igjen og takk, Convivium. Når kommer platen?» / Bergens Arbeiderblad, etter en konsert i Bergen tidlig på 1970-tallet.
Fra den store avslutningskonserten til viseklubben «Dolphins» som ble holdt i Aulaen i Oslo. Alt som kunne krype og gå av ledende folk i visemiljøet var med. Foto: Dagbladet
«Gruppen Convivium må vel sies å være kveldens beste innslag, ikke minst takket være vokalisten Kristi Kinsarvik.» / Dagbladet.
Kristi Kinsarvik og Mari Eggen fotografert av Holger Fangel i forbindelse med CD-slipp av «Akantus, slåttar og viser frå Gudbrandsdalen», 1992.
Vise-Norges pater familias, Erik Bye, sammen med det første styret for Josefine Visescene. Foran: Kristi Kinsarvik og Kari Svendsen. Bak fra v.: Lars Klevstrand, Erik og Jørn Simen Øverli.
Erik skrev i boka Vinterlys, 2001: «Til Kristi, med varm takk for din sang og vårt samarbeid på Josefine! Erik».
Kari Svendsen og Kristi laget en forestilling for Det Norske Teatret som de kalte «By og land, ild og vann». Karis Oslo-viser og Kristis folkeviser. Kjetil Skaslien var med på trekkspill, Kari spilte banjo. Foto: Chepstow-Lusty
Bahram som er fra Iran, Baluchistan, kom til Norge som flyktning, og han og Kristi begynte å samarbeide. Hun lærte å synge hans sanger på hans språk. Han spilte benjo, et instrument som har en del til felles med langeleik. De var flere ganger med i TV-programmer på NRK, var med på folkemusikkfestivaler og deltok på en konsert i Paris for nasjonale minoriteter i Iran.
Kristis kjære lærer gjennom mange år, Anne Brown. Hun var den første Bess i «Porgy and Bess» av Gerswin, og en legendarisk sanger. Foto: Geir Bølstad
Jo, jeg kan se tilbake på et langt liv, med mange interesser og aktiviteter. Det begynte vel for alvor med at jeg var med i fjernsynets Ferske Fjes. Etterpå kom Øyvind Torp hjem til meg og spurte om jeg var interessert i å være med i hans gruppe. Det var jeg absolutt, og samarbeidet med Øyvind, Roger Stokke og Kjell Grønvold ble et lite eventyr. Gruppa het allerede Convivium, så navnet var i grunnen ikke noe å diskutere. Vi ble ganske raskt innkalt til opptak i fjernsynet, og Polydor laget en LP med oss. Plata ble distribuert gjennom platebutikker og Den norske Bokklubben. Bruno Oldani som laget design for Bokklubben, var begeistret over at han skulle lage omslaget. Han kjøpte en gammel sveivegrammofon, sprøytelakkerte den hvit og lot en hvit papirdue sveve over. Det ble et fint cover.
Ett av høydepunktene var Jazzfestivalen i Molde, de skulle ha med et visealibi, og det ble oss. Sjefen for festivalen bodde på Grand, og dit kom jeg som var utsendt for å undertegne kontrakt. Jeg så vel ikke akkurat så staselig ut i min gamle dyffelcoat, men pytt, vi ble engasjert, bl.a. til konsert i rådhuset. Og festivalen var fantastisk, med en masse interessante konserter som vi fikk billetter til. Det ble en hel bunke papirbilletter.
Et annet høydepunkt var lyrikk- og visefestivalen i Haugesund i 1971, som ble kalt Norges Woodstock. Veldig moro. Der var Olav H. Hauge, Jan Erik Vold, Jan Eggum, Klaus Hagerup og mange andre. Polydor laget en stilig dobbelt-LP med musikere og diktere. Convivium var med, den gang var Jan Eggum en ukjent ung mann, og fikk ikke plass.
Convivium holdt på i noen få år. Men før det ble helt slutt, laget NRK Fjernsynet et program om oss.
Siden bodde jeg med familie i Bodø. Der ble jeg stående på sidelinja, for det var ikke særlig stor etterspørsel etter søringer, og jeg forstår det godt. De ville holde på sitt, og til og med Klaus Hagerup som kom til Hålogaland Teater, slo om til nordnorsk dialekt.
Etter tre år ble det Lillehammer, og jeg kom i kontakt med musikkmiljøet der. Siden jeg ikke hadde noen å synge med, var det fint å kunne synge på gamlemåten, uten akkompagnement. Det var i grunnen det jeg hadde begynt med da jeg ikke hadde kontakt med en eneste instrumentalist. På viseklubben Dolphins hadde jeg sunget Vreeswijks Visan om Sensuren alene. Suksessen skyldtes nok til dels at jeg så engleaktig ut, og sang en røff tekst.
På Lillehammer sang jeg i trio med Kalle Giskeødegård og Jan Andresen som hadde vært med i Søyr. Det ble mange opptak i radio, både alene og i gruppe. Dessuten kom jeg i kontakt med gamle folk som lærte meg gudbrandsdalsviser. Det begynte å bli lenge siden Convivium, kanskje det var på tide å spille inn noe nytt? En dag satte jeg meg ned med en opptaker og spilte inn noen viser på en kassett som jeg sendte inn til Heilo, der Hallvard Kvåle var sjef. Han likte opptaket, men var på vei til å legge ned Heilo. Men siden Grappa overtok selskapet, overtok de meg også. Jeg fikk med meg Mari Eggen som hadde vunnet Landskappleiken klasse A som første kvinne noen gang. Det ble opptak i ei stue på Maihaugen, og CD-en Akantus ble gitt ut i 1992 på Grappa.
Det var i grunnen mye som skjedde, jeg gjorde oppdrag for UD i Bratislava, New York, Kairo og en del andre steder. Det morsomste oppdraget var å stå for alle de musikalske innslagene på L’Ance aux Meadows der Stine Ingstad fant spinnehjulet som beviste at nordiske mennesker hadde vært der 500 år før Columbus. Spelemannen Knut Kjøk og jeg tok oss av alle musikalske innslag. Arrangementene fant sted i St. John’s, hovedstaden på Newfoundland, og på L’Ance aux Meadows. Det legendariske ekteparet Helge og Anne Stine Ingstad var med, og det var fantastisk å bli kjent med dem.
På Lillehammer traff jeg Abdul Rahman Surizehi som var kommet fra Balochistan i Iran. Han spiller et instrument som likner på langeleik, men har en kraftigere lyd. Han var interessert i et samarbeid med meg, etter at han hadde hørt meg i en annen sammenheng. Han lærte meg sanger på sitt språk, og vi var med i programmer på NRK, vi opptrådte på Førde-festivalen, i Paris og Qatar. Dessuten var det festlig at jeg som nordmann, kunne bli med som balochisk sanger i et bryllup i Stockholm.
I 1995 var jeg med på å etablere Josefine Visescene. Den er fortsatt en kulturarena for visekunst, Nordens eldste og en bauta i norsk visehistorie. Visescenen har fortsatt tilhold i Josefine vertshus i Homansbyen i Oslo.
Siden har jeg laget forestillinger om Inger Hagerup, om Sigrid Undsets barndom og ungdom, om Oda Krohg og søsteren Bokken Lasson. Jeg har laget musikk til dikt av de tre første, mens Bokken Lasson har fått beholde visene fra sitt Chat Noir. Når jeg framfører forestillingene, har jeg med meg én musiker, som har vært Kåre Grøttum, Øystein Johnsen og Ole Henrik Giørtz.
Da pandemien kom til landet, ble vi stengt ute fra muligheten til å fortsette som vanlig. Da kom ideen om å skrive en biografi om søstrene Oda og Bokken. Det var interessant fordi de var født med ti års mellomrom i siste halvdel av 1800-tallet, og på den måten kunne livene deres belyse hva som skjedde her under den industrielle revolusjonen.
Siden jeg har et mellomfag i historie, med spesialisering i akkurat den perioden, et grunnfag i nordisk språk og litteratur, og ikke minst en master i faglitterær skriving, syntes jeg at jeg var noenlunde godt forberedt.
Så ble det lesing av all aktuell litteratur, gamle aviser, og mange timer blant gamle brev i det stille rommet i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Solum forlag ville gi ut boka, og endelig, i 2026 kom den fra trykkeriet. Boka ble presentert søndag 8. mars på Josefine Vertshus, og forfatteren og kunsthistorikeren Tommy Sørbø sto for forfatterintervjuet.
Når jeg reiser rundt til bibliotek og andre steder og forteller om boka, kan jeg ikke klage på interessen. I Kristiansand kom det 200 som ville høre, i Stavanger kom det 255.