«Drømmenes land»

Kirken fra Midtvesten

I 2003 skulle Norsk Utvandrermuseum innvie kirken som norske utvandrere hadde bygd i USA, og som nå var sendt over havet og bygd opp igjen på museet. Kristi og Øystein ble spurt om de kunne lage en forestilling til innvielsen, og det gjorde de. Musikkspillet tok utgangspunkt i at 1923 var et stort utvandringsår, før antallet norske utvandrere sank dramatisk året etter og aldri kom opp på samme nivå igjen.

Idé og musikalsk ansvarlig: Øystein Johnsen (som Hans, vokal/trombone) – Manus og tilretteleggelse: Kristi Kinsarvik (som Anna, vokal) – Smugler og spelekvinne: Mari Skeie Ljones (fele) – Onkel i Amerika og prest: Kåre Grøttum (piano) – Lyd/lys: Olav Nordhagen

Musikkspillet ble støttet av Norsk kulturråd, Nordmannsforbundet, USAs ambassade, Jazzforum, Stange kommune, Hedmark Fylkeskommune og Utvandrermuseet.

Loven som begrenset all innvandring til USA

Vår mann Hans reiser ut i 1923. I det året reiste16 000 nordmenn til Amerika. USA hadde lenge hatt restriksjoner på innvandring fra en del land. F.eks. ble innvandring fra Kina stoppet ved lov i 1882, et forbud som varte helt til den andre verdenskrigen. Men nordmennene ble ikke rammet av restriksjoner før innføringen av loven som begrenset all innvandring til USA ble satt ut i livet i 1924. Den norske innvandringen sank fra ca. 16 000 i 1923 til 3 000-4 000 året etter.
Hans er en oppdiktet person, men hans historie er basert på faktiske kilder og biografiske opptegnelser. Vi tenker oss at han forlater en norsk dal, nærmere bestemt Gudbrandsdalen, for å reise over havet. Denne personen er en typisk utvandrer fra sin tid; han reiser ut alene, han tenker seg reisen som en arbeidsreise og er innstilt på å komme tilbake til Norge. Han reiser på den vanlige måten, med dampskip fra Kristiania. I USA kommer han i kontakt med det norske miljøet i Brooklyn, den bydelen i New York der de fleste norske bodde, og han reiser til Chicago, der det også var mange nordmenn.
For Hans blir dette en reise til byer i USA, hans liv som bonde er over. I Brooklyn treffer han Anna, andregenerasjons innvandrer fra Irland. En dame med bein i nesa og beina på jorda. Allikevel får Hans henne med på eventyr. Mye skjer når Anna, som selv regner seg som helt amerikansk, treffer den tidligere så trauste bonden fra Norge. Når Hans og Anna møtes, er de både enkeltpersoner og representanter for de to europeiske nasjonene som sendte flest av innbyggerne over havet.

Fra Hamar Arbeiderblad, 23. juni 2003

De første norske utvandrerne

D/S Stavangerfjord passerer Vippetangen på vei vestover

Den 4. juli 1825 la sluppen «Restauration» ut fra Stavanger med 52 mennesker om bord. Det var et lite fartøy på bare 54 fot, ganske nøyaktig 17 meter. Navnet var nytt etter om- og påbygging i Egersund. De var ti familier, ingen døde under overfarten, men en liten jente ble født ute på Atlanteren. Både mannskap og passasjerer var utvandrere. Det var meningen å selge båt og last så snart de var vel framme i Amerika. De satte kursen sørover, gikk gjennom den engelske kanalen, seilte langs franskekysten, passerte Biscayabukta, gikk langs vestkysten av Den iberiske halvøya og satte så kursen til havs og nådde Funchal, hovedstaden på Madeira. Derfra seilte de vestover og ankom New York den 9. oktober 1825 etter tre måneder i sjøen. Det er på dette strekket en får mest hjelp av strøm og vind til overfarten.
Vel framme i New York ble de hilst velkommen av Cleng Peerson og amerikanske kvekere. En journalist skrev i avisen sin at folkene ombord hadde «grove hjemmegjorte klær, rutete bomullstøyer og sjal i livlige farger». Han måtte nok beundre deres mot, men fartøyet egnet seg etter hans mening ikke for Atlanterhavsfart. Det ble snart klart at «sluppefolkene» som de ble kalt, hadde overtrådt amerikansk lov for passasjerfart. Overfarten hadde vært helt uansvarlig og kapteinen bie ilagt en bot på 3 000 dollars. Men de fikk hjelp av innflytelsesrike kvekere i byen, saken gikk helt til presidenten og boten ble ettergitt. «Restauration» ble solgt for 400 dollar, det sier noe om botens størrelse. Salgssummen var langt mindre enn de hadde håpet, men igjen fikk de hjelp av kvekere som skaffet reisepenger og utrustning. De reiste med Cleng Peerson til Kendall Township i staten New York der han allerede hadde ordnet med kjøp av jord.

En norsk husmannsplass

De som reiste til Amerika

Vi trenger kanskje å bli minnet om at i løpet av de hundre årene fra 1825 til 1925 emigrerte mellom 800 000 og 900 000 nordmenn, en svært stor andel av Norges befolkning. (I 1865 hadde Norge 1,8 millioner innbyggere.) Utvandringen til Amerika fikk ikke bare stor betydning for dem som reiste, men også for dem som ble igjen. De som hadde reist over havet sendte tilbake brev, fotografier og penger, og etter hvert kom mange tilbake på besøk. Amerika ble et «Drømmenes land». De fleste fikk det bedre i det nye landet, for andre gikk det ikke så bra. Fordi så mange reiste, ble befolkningen i Norge mindre enn hva den ellers hadde vært i begynnelsen av den store industrialiseringsperioden, og vi kan regne med at lønningene i industrien ble bedre enn om alle hadde blitt hjemme. Bortsett fra Irland, er det ikke noe annet europeisk land som sendte en større andel av befolkningen over havet. Det er mange likhetstrekk mellom nordmenn i Brooklyn og for eksempel pakistanere på Grønland i Oslo.

– De som er flyttet ut vil gjerne bo i samme distrikt eller nabolag; de danner lett «ghettoer».
– Ofte ser de tilbake på hjemlandet med nostalgi; det blir lett vakrere og finere enn det egentlig var.
– De forskjellige etniske gruppene får trang til å framheve sin egen kultur.

Interessen for folkekultur blomstrer ofte opp hos folk som ikke har tenkt i de banene før. Det kan også bli svært viktig for den enkelte og for gruppen å holde fast ved hjemlandets skikker når det gjelder bolig, klesdrakt og matkultur.